Profil: ”Kenyadaman” – Eksklusivt!
Written October 27. 2006 in
HanneHvem er vi egentlig? Hvorfor har vi lagt ut på denne reisen? Hva skjer lizzzom? Mange av dere har nok undret dere, ligget våken langt inn i morgentimene med disse spørsmålene limt fast i fettklumpen vi også kaller hjernen (eller er det kanskje ikke fett, men nerver?…)
Vi vil selvfølgelig gjøre slutt på lidelsene deres nå med det samme. Er det ikke det venner er til for? Og nei, jeg snakker ikke om å ta deres liv, men nettopp la dere slippe inn i vårt lille eksklusive univers der alle planene lages, lenkene smis og tankene formes. For hva i huleste tenkte vi egentlig på da vi bestemte oss for å dra til Kenya uten en organisasjon i ryggen, alene, sårbare, unge og uerfarne? Hva gjør vi egentlig her? (hvis vi ikke tar med å bli utsatt for veskenapping – les bloggen så får du alle detaljer…;)
La oss ta det fra begynnelsen. Hanne ble født en vakker sommerdag i 1986, Margrete en feiende flott marsdag året før….la oss så spole fram til året 2005/2006 (nærmere bestemt skoleåret) : Året som skulle bety så mye for oss, på så mange ulike måter, året som gjorde de to umodne bananene til to modne spretne ferskener. Året som ga oss så mange flotte venner, ja som gjorde at vi fant hverandre (dette kan begynne å høres ut som en roman om to heite lesbiske, men en slik bok får jeg skrive en annen gang – og den ville ikke vært selvbiografisk bare sånn for å understreke det) Året jeg snakker om er selvfølgelig CFC-året – Communication for Change for de skyldige som ikke husker hva de deilige bokstavene står for. I løpet av disse månedene ble vi sammen med 14 andre innvidd i verdens trasighet, transnajonale selskapers sluhet og mulige løsninger på problemene. Vi gikk fra å være tyggistyggende uopplyste sjokoladelovers til å bli tyggistyggende opplyste sjokoladelovers (forskjellen nå er at vi bare handler rettferdig sjokolade og rettferdig tyggis (hvis det fantes, come on Max Haveaar!)) Vi opplevde begge å forstå hva vi ønsker å gjøre nå og i fremtiden; være med på å gjøre verden til et bedre sted for folk flest (nei, dette er ikke en FRP-reklame!) Å prøve å gjøre verden rettferdig er ingen enkel oppgave, det er ikke noe vi klarer alene eller ved å reise til Kenya, men kanskje kunne vi være med å bidra ved å prøve å forstå litt mer, og forståelse kan som kjent føre til handling både nå i Kenya, men også senere i livet. Og som min kjære reisefrend sier; the more you do, the more you learn. (Jeg liker derimot å si “learning by doing”,så vi krangler litt om hvilken av frasene som er best…kom gjerne med synspunkter…;) I tillegg har vi begge forstått at språk er bra å kunne dersom man ønsker å jobbe med globale spørsmål, men på lokalt nivå (altså kommunisere med folk), så vi ville gjerne lære oss ki-swahili, språket som dominerer i Øst-Afrika.
”Forstå, bidra, lære språk?” Hvorfor Kenya tenker du mens du klør deg i hodet med fingrene som kanskje skulle vært smurt med litt Apobase. For de som kjenner Hanne tror de at de har svaret. De smiler sine lure smil, ser på hverandre, nikker, kanskje kommer de med et par snertne kommentarer om vakre mulattbarn osv…og jeg må innrømme at de har rett ( ikke angående mulattbarna!), men Juma, min kenyanske kjæreste, betydde pittelittegranne for at jeg hadde lyst til å dra til Kenya. Likevel ville det ikke vært mulig hadde det ikke vært for vår seilende CFC-koordinator Kim som med sitte kjekke sørlandske glis opprettet kontakt mellom oss og en lokal partner av Kirkens Nødhjelp i Kenya, St. John’s Community Center. Etter saftige anbefalninger fra KN (som vi selvfølgelig fortjente…) og et lite skrytebrev fra hver av oss ga de oss beskjed om at de ønsket vårt nærvær i Nairobi.
Nå er vi altså her. Men hva skal vi egentlig gjøre? Språk er vanskelig å lære seg hvis man ikke har noen dyktige lærere som kan dra deg videre, vise deg veien gjennom den herlige gramatikken og pushe på med nye ord som du kan suge i deg med all den entusiasmen du har for nye merkelige bokstavkombinasjoner, og derfor har vi tilbrakt tre timer hver ukedag på et språkkurs (hvis man ikke tar med Moi Day, Kenyatta Day, Eid day og Charity day ved skolen…mange fridager jah…). Nå er vi snart ferdige, men kjenner oss ikke helt stø i Swahili likevel ( det er vel tidenes underdrivelse…vi sliter ennå med å huske ord vi lærte tredje dagen av kurset. Det hjelper ikke så mye å prate med hverandre. Går mest i ”Lala Salama - God natt” ”Kwa-heri ya kuonana - Ses senere” og ” Ninaweza - Jeg vil…”(men så husker vi aldri verbet vi trenger etterpå) …) Men tiden leger som kjent alle sår, hvis vi bare tar tiden til hjelp og la oss ikke glemme at tiden er vår venn, så det skal forhåpentligvis bli bedre når vi får praktisert litt på St. John’s.
Vi har en avtale med St. John’s som går ut på at vi skal jobbe som frivillige der i tre måneder. St. John’s er et slags samfunnsenter som har base i et av de fattigere delene av Nairobi. Senteret jobber med alt fra Hiv/Aids til ungdoms-og talentgrupper. (og mye annet som jeg ikke fikk med meg i den raske talen til den puppefikserte Francis da vi besøkte senteret) Hva vi helt konkret skal gjøre gjenstår å se, men vi fikk noen hint om undervisning av barn, spille fotball med et jentelag de har o.l . Høres egentlig ganske morsomt ut…men fotball…vel, kanskje ikke der jeg er helt i mitt ess. Margrete har heldigvis noen gode moves. ( ordvalget mitt viser vel også hvor glad jeg er i fotball…) Vi skal nok fortelle mye om St. John’s så det er bare å ta på seg underholdningsstrømpebuksa, krype under dyna og ”tune” inn på Kenyadamans blogg!
Ellers er vi litt ”Changemakere” her i Kenya også! Det er skikklig morsomt! Da Silje ( nettverkskonsulent i Changemaker) var i Kenya før sommeren presenterte hun Changemaker-konseptet for en del unge, og disse falt pladask for ideen, så nå har de startet opp sin egen ”ChangeAgents Kenya”. Vi har blitt godt kjent med disse folka og er nå medlemmer av ”ChangeAgents”. Vi håper å være med på det disse engasjerte ungdommene prøver å få i gang. Det er givende og lærerikt å være en del av et slikt miljø i Kenya! Vi skal også representere Changemaker på COP 12 (FNs klimakonferanse, oppfølging av Kyoto- protokollen) i november og ”World Social Forum” (konferanse der et enormt antall NGO’er er representert for å drøfte verdens sosiale sprøsmål) i januar. Siden vi er Changemakere og befinner oss i Kenya er det jo gunstig. ”Hjelp” roper du nå! Hvordan skal disse to jentene klare dette? Er ikke dette for stort? For teknisk? For innviklet? JOOOO! Men vi tar utfordringene på strak arm. Vi kan jo heller ikke la Margrete gå glipp av sjansen til å møte en kjekk NGO-mann i mørk dress som tar henne med på en matatu i solnedgangen.
I tillegg håper vi å få reist litt. Uganda, Tanzania, Zanzibar og Rwanda venter, roper etter de to pikene fra Norge! Får bare håpe pengene holder…Hakuna Matata!
