En tur på politistasjonen…
Written October 27. 2006 in
HanneEtter episoden der jeg og Margrete brutalt ble utsatt for et grusomt ran ( psykisk var det i hvert fall en smule kjipt…), var det tid for en tur til politistasjonen. Med tanke på alle de uerstattelige verdisakene jeg mistet den dagen (veska funnet på gaten i Paris var et funn…) var det ikke tvil om at politiet måtte få høre om ugjerningen. Det faktum at jeg også kan få litt penger igjen på forsikringen dersom jeg har en forklaring fra det lokale politiet betyr litt. 500 kr høres kanskje ikke mye ut for dere, men for en som allerede ser en fremtid i å definere seg selv som fattig etter FN-standarden når hun kommer hjem, vil dette være rikdom, nei, et skattekammer. 500 deilige kroner som jeg må leve på fram til studier og studielån. Kjenner jeg gleder meg allerede….
Heldige var vi fordi det finnes en politistasjon ikke langt ifra leiligheten, så vi tok på oss spaserskoene og misjonærskjørtene, og ruslet bortover en humpete vei på leting etter lovens lange arm (som titt og ofte har hendene fulle av bestikkelser). Vi er og var generelt skeptisk til politiet i dette landet da de gjerne er de som ufører ugjerninger mot vanlige folk og misbruker makten sin gjennom utpressing og ”bribes”, så usikkerheten økte ettersom vi nærmet oss stasjonen. Hva ville vi møte? Ingen av oss visste med sikkerhet. Da vi trådte inn på gårdsplassen som ikke var laget av asfalt, men sand og gjørme, så vi oss rundt og kjente at vi hadde havnet i ”the wrong crowd” Det er vanskelig å være sikker på hva de ulike menneskene representerte, men det var i hverfall ikke kakebaking og bestemors ullsokker.
Vel inne (vel og vel) ble vi møtt av en ekspedisjon med gitter. ”Yummi” tenkte jeg, ”det var da en vennlig touch”. Vi ble stående en stund å vente ved gitteret i et slags køsystem på langs som aldri beveget seg, selvfølgelig med lange nysgjerrige blikk fra våre medventere. Noen mumlet ”Mzungus” (utlendinger) og lurte nok på hva to hvite flagreskjørt gjorde på et sted som dette i skumringstimene. En høg autoritær mann med et sleipt glis gikk forbi oss, og stoppet. Han sa noe på swahili som vi selvfølgelig ikke forsto, og de andre rundt oss lo litt. I slike situasjoner (for det har skjedd mer enn en gang…) bruker Margrete og jeg å bare se litt sånn forvirret på hverandre, for så å si noe på norsk, liksom for å ta igjen. Tror dessverre ikke det har den ønskede effekten. Etter et noe tafatt forsøk på dialog mellom oss og den høye mannen, der han for det meste gliste rått og stirret på våre attributter, viste han oss inn på sitt kontor, selvfølgelig før alle andre som hadde ventet mye lengre. Fordi det snart ble mørk (og vi ville spare penger ved å gå hjem) må jeg innrømme at jeg for en gangs skyld var glad for at vi fikk spesialbehandling. (selv om en rødfarge strømmet ut i kinnene mine fordi jeg skjemtes litt)
Det viste seg at denne mannen, som vi fra nå av kaller; ”Politi-Rotich” var ”bossn” på politihuset, og han lurte på ”What problems I can help u with”, fremdeles stirrende på oss med et intenst blikk. Som den nøkterne forteller jeg er, begynte jeg på beretningen om min vakre veske og taxien i Riverroad. Historien vi alle kjenner så godt;) Det viste seg derimot at han ikke var særlig interessert i fortellingen min, men mer opptatt av hvor lenge vi skulle være i Kenya, hva vi gjorde her, hvor vi bodde, om vi kunne ta han med oss til Norge, og ja ; la oss ikke glemme hvor vakre vi var. Det hele toppet seg da han tok opp den ene hånden sin, formet den som en pistol, og demonstrerte hva han ville gjøre med tyvene som hadde gjort oss urett, ”BANG, BANG” . Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte da han ga oss sitt private telefonnummer, ”In case any troubles”. Jommen sa jeg polis.
Så viste han oss ut av kontoret sitt, og førte oss til to betjenter som så ut som de hadde dødd av kjedsomhet allerede to ganger, men dessverre våknet opp i sin egen seng neste morgen likevel. I løpet av de 15 minuttene det tok å skrive politirapporten, hadde jeg fått hørt at jeg var tørst som en fisk fordi jeg drakk så mye vann (???), hvor utrolig flink vi var i swahili (etter å ha sagt max tre ord som hei, ha det og nei) og at jeg var elsket av den ene politimannen. Da jeg endelig tok politirapporten i hånden og vi høflig sa ”Kwa-heri”, kjente jeg en lettelese i kroppen. Vi hadde overlevd vår første tur på politistasjonen. La oss håpe det blir den siste.
