Hett Paradis...
Written January 10. 2007 in
Hanne Siden dette er en hendelse som har funnet sted for relativt lang tid siden (nesten en måned…) tar jeg meg den frihet å bruke sterke ord som forfattere bare bruker når de beskriver hendelser langt tilbake i en muggen fortid. Følelsene forsvinner ikke, de blir ikke svakere bare fordi det er noe som har skjedd, nei, jeg vil som den dristige forteller jeg er påstå at de fortsatt ulmer under overflaten og lar man dem finne vei opp fortidens stige vil de fortsatt brenne like sterkt som de gjorde den gang. Jeg skal fortelle dere om Mombasa, hetens by og Hanne som brant.
På vei i en liten buss langs en humpete vei i nattemørket. Det er lørdagskveld og vi er allerede to timer forsein av gårde fra Nairobi. En buss fylt av hormonfylte, skrålende ungdommer som skal på en ukesleir til Mombasa. Jeg føler meg i mitt ess. 50 cent skriker om godterisjappa fra monsterstore høytalere og sekkene med ris og poteter hopper i takt. Det er noe med det å være på landeveien i 100 km i timen under slike forhold som kanskje fører til en luftfylt mage…dessverre er det ikke heller i Kenya pent å slippe en fis i all offentlighet og jeg lider derfor i stillhet. Av frykt for en eggis holdes lufta inne med all kraft og styrke jeg eier i min kropp. En slik kraftanstrengelse mot naturens lover medfører ikke så rent merkelig til en forverring av min allmenntilstand. På de få stoppene vi har må jeg derfor innrømme at det smyger seg ut et par av mine vakre promper, men til ingen nytte. Da jeg begynner å bli blå i ansiktet av ubehag reagerer en del av folka, men det er lite å gjøre. Bussen må fram. Vi må fram. I tillegg er kroppslyder og gasser av en eller annen grunn også her et tabubelagt tema. ( noe jeg som kjent prøver å gjøre noe med) Hanne lider.
Da vi endelig når Mombasa og skolen vi skal bo på om morgenen føles det som jeg har blitt kjørt gjennom ei kjøttkvern. Opptil flere ganger. Magen blir heldigvis etter hvert bedre, og midt på dagen er badenymfen klar for en tur på stranda. Give me some beach! Noe ulmer likevel i den bleke kroppen. Hva kan det være? Etter å ha slikket sol en stund, er jeg svimmel og føler meg helt elendig. Forgjeves prøver jeg å få ungdommene til å raska på da det er blitt klart at noen av oss vil dra. Av frykt for å generalisere, sier jeg bare en ting og lar dere tolke resten: African Time. Etter en halvtimes venting kan du se en gjeng lett henslengte ungdommer ruslende langsetter veien med en bleikfis av en pike i front med hode hengende langt ned mot den støvete bakken. Hanne lider. Igjen.
Lidelsen øker fra nå av i firdobbel fart (hva enn det skal bety…) Når du liksom multipliserer og så tar det bare av; slik som 2*2=4, 4*4=16, 16*16=…..du skal ikke dømme den som har glemt 20-gangen! Det viktigste er at smerten blir større. Jeg blir varm. Jeg koker. Du kan steke egg på min panne, for ikke å glemme bacon og deilige indrefileter. Men jeg driter i at jeg er en levende stekepanne. Jeg vil bare ha en panne, ikke være en! Jeg stuper ned på sengen min på jentesovesalen og blir liggende å se flammer foran øynene. Ikke nok med at Mombasa er utrolig het og luftfuktigheten der så høy at en begynner å svette før man er ferdigdusjet, men Hanne blir altså velsignet med en skyhøy feber i tillegg til disse ytre sirkumstansene. Heldige meg.
Å ligge på sovesal med 20 andre jenter som ikke legger seg før i 2-3 tiden på natten (og lyset selvfølgelig er på helt til den siste hopper i seng), som prater høyt selv om andre prøver å sove (eller prøver å unngå å dø…), som tror at å ta hensyn er et navn på en ny hipp Rn’B-artist fra Polen, er ikke kult når man befinner seg i en slik tilstand. Det er faktisk verre enn konstant diare. Verre enn de verste fyllenervene du noen gang har hatt. Når rommet i tillegg er laget slik at det ligger tett i tett med matsal, toaletter, passasje og en hengeplass der salsa og afrikans dans øves på sånn innimellom pluss at vinduene aldri lukkes helt, kan du kanskje forstå at Hanne savner senga i Heiloveien 29, mammas trøstende ord, kalde kluter i pannen og forsøk på å få i meg mat. Nå skal det sies at Margrete er snill og er litt mamma som fikser meg en ny seng med myggnetting, hjelper meg i dusjen dagen etter ( hoho…morsom å bli vasket av en venninne;) og god omsorg, men hennes iherdige forsøk kan likevel ikke redde opplevelsen av til dags dato Hannes verste sykeleie.
Den første natten har jeg diverse feberfantasier som ikke skal nevnes her, men jeg overlever. Og det er da noe. Av frykt for at jeg har fått den fryktelige malariaparasitten bestemmer jeg meg for å dra til lege dagen etter. Det er liksom ikke helt tiden for å havne i koma. Da jeg forsiktig beveger meg ut i dagen kan jeg se folk rygge unna. Andre ser på meg med blikk blandet av medlidenhet og avsky. Jeg føler meg som den avskyelige snømannen, som tang i en vakker strandkant, som håret til Eli Hagen. Da jeg mest ser ut som en innsunket rødøyd uer er nok ikke dette så veldig merkelig. Men utseendet og en ellers elendig følelse i kroppen stopper ikke meg og sammen med Margrete og den danske frivillige Cecilie drar jeg til Mr. Doc på kjøpesenteret i nærheten. Etter en times ventetid der jeg selvfølgelig klarer å søle Sprite på venterommets fancye sofa har jeg en usedvanlig hyggelig konsultasjon med en blid inder som forteller meg at jeg ikke har malaria! I stedet har jeg gleden av å bære på to infeksjoner samtidig. Både en urinveisinfeksjon og en kraftig halsbetennelse. Derfor feberen. Og en utrivelig kroppsfølelse. En ulykke kommer sjeldent alene. Er det ikke det man sier? Men jeg får medisiner. Og de skal visst gjøre susen…
Tre dager der jeg omtrent hver halvtime vurderer å dra tilbake til Nairobi tar det før jeg blir frisk. Tre dager med pumpende beats til langt på natt, tre dager med stikkende varme, kvalme og uvelhet, tre dager i en primitiv sovesal, tre dager der jeg ser andre dra å på stranda, nyte livet og solen.
Hanne er glad når hun blir frisk.
Hanne kl. 06:30 om morgenen, etter en veldig lang busstur...
