Først må jeg beklage mitt altfor lange fravær fra bloggen. Dette skyldes ikke bloggskrekk (den kjente syken som oppstår etter at man skjønner at det finnes mennesker som faktisk leser det man skriver og man blir så selvkritisk at ingenting kan postes. Mange får også vanskeligheter med å se seg selv i speilet, men det kan også skyldes andre omstendigheter. F.eks alt for mye ribbe på julaften.) Det skyldes heller ikke kidnapping en mørk Nairobinatt eller lang tids sykeleie som følge av forspisning på nyama choma, Kenyas nasjonalrett, som kort sagt er stekt kjøtt. I enorme mengder. Så hva har holdt meg borte fra Ranabloggen i en så lang periode? Hvorfor har jeg latt lesere bekymre seg for om jeg faktisk har forvoldt min død i landet så langt borte? Jeg skylder paa kulturopplevelser. Og bussing. Hanne reiste nemlig en del i desember. Bra for Hanne. Dumt for bloggen. Dessverre har ikke teknologien kommet så langt at bussene tilbyr internettilgang, og da jeg ikke var på reisefot var det så mange inntrykk som skulle slukes og aktiviteter som skulle oppleves at datamaskinens lys ikke klarte å trenge inn i min sarte hjerne. Men vel tilbake i Nairobi er jeg klar til å dele.
Fordi oppholdet i Kenya stadig gjør meg fattigere (materialistisk sett vel og merke…men rik på det meste annet…dype ord hva?) var det aldri snakk om at jeg skulle dra hjem i jula. Ikke hjem til pappas ribbe, mammas julekaker, julestrømpe med godterier, grøt med mandel, julegaver under et vakkert opplyst juletre, farmors sylte, de deilige julebrødene og ikke minst hjem til venner og familie (jeg savner jo ikke bare maten…;) Tanken gjorde meg nesten deprimert og sengeliggende med sjokolade som min eneste trøst. Men så bestemte vi oss. Jul på Zanzibar hadde vært noe det…Vi tok paa oss bikiniene og flagreskjoertene, satte oss paa bussen med retning Tanzania. Aa sitte paa buss i 16 timer gjoer noe med ditt syn paa frisk luft og bevegelsesfrihet, men bortsett fra et par stoele rumper og grusomme haarfrisyrer kom vi fra det uten varige men. Dagen etter hoppet vi paa morgenbaaten til Zanzibar og etter et par timer ankom vi oeyparadiset. Der tok en smilende Ibrahim i mot oss, en venn som jeg fikk forrige gang jeg besoekte stedet, da med Moheia Videreaaende skole. Himmelen var graa og trist, men vi holdt humoeret oppe. Selvfoelgelig ville dette forandre seg innen de neste 24 timene. Zanzibar uten sol er jo ikke mulig....
Etter over en uke paa oeya med bare sol to dager maatte vi innse at jula for nordmenn ikke skal vaere solfylt. Uansett hvor paa jorden du befinner deg. Zanzibar har heldigvis en god del andre ting aa by paa og naar det likevel er saa varmt at du svetter foer du er ferdigdusjet, kan man vel ikke klage? (eller det kan man jo...) Vi bodde til Ibrahim som er muslim, og dette var spennende og nytt i en slikt tid. De som kan sin religion er klar over at jula for muslimer ikke er noen hoeytid i det hele tatt, bare enda en uke i slutten av et aar. Vi proevde desperat aa skape julestemning mellom muslimer, palmer og blaatt hav, men paa julaften ble savnet etter ”Tre noetter til Askepott” og ”Reisen til julestjernen” for stort. Vi maatte se en julefilm og det med en eneste gang! ”Bad Santa” pekte seg ut som den klare vinner da det ikke fantes andre filmer om jul i videosjappa, men skuffelsen var stor da vi skjoente at en hormonfylt alkoholisert nisse ala Billy Bob Thornton og en alvedverg ikke ville gi oss det vi haapet paa. Ibrahim’s far slo paa TV’en som visste special edition forberedelsene til pilegrimsferden til Mekka, noe som ikke heller akkurat hjalp paa den labre julestemningen. Da Ibrahim spurte hvordan vi ville feire resten av kvelden valgte vi et Beach Party, vi maatte redde kvelden...og hva var bedre enn oestkysten’s ”julefester” i strandkanten? Vi danset uten sko i stranden til rungende Hip Hop beats og reaggetunes fra Karibien til natten var over og 25. desember allerede begynte aa lystne. Hengekoeyene var ogsaa svaert behagelige. Resten av oppholdet spiste vi ute, snorklet i knallblaatt hav, laerte om alskens krydderier og prutet slik at selgerne ble sinte. Vi koste oss. Men uansett hvor mye sol det hadde vaert eller om vi ved et mystisk vis hadde funnet ”Tre noetter til Askepott” i en Zanzibarsk videobutikk, ville jula ikke vaert like bra som jula er hjemme. Det handler egentlig ikke om snoen, eller maten eller godteriene. Jula er foelelsen av aa moete alle man er glade i, det er foelelsen av aa komme hjem. Og derfor kan Zanzibar kan aldri slaa Mo i Rana. Gjett hvor jeg befinner meg neste jul?
