Hva gjør jeg egentlig i Nairobi?
Written February 13. 2007 in
Hanne Etter at flere har lurt på hva jeg egentlig gjør en vanlig dag i Nairobi tar jeg meg den frihet å skrive et innlegg om akkurat dette med frykt for at flere vil finne dette like uinteressant som Tande Ps utallige lørdagsshow. Embrace yourself!
Jeg staar opp litt over hal åtte etter at klokken ringer 7.15. Det er fordi jeg hører lyden av Margrete på badet. Så kler jeg på meg et skjørt som når under knærne og en t-skjorte som ikke er altfor stram eller utringet fordi kleskoden på St. John’s, samfunnssenteret i Pumwani-slummen som jeg jobber på, sier at slik må det være Jeg lager meg frokost og matpakke, litt brød med leverpostei (har nettopp funnet det på butikken!) og skinke og drikker litt ananas -og appelsingjuice (meget interessant…). Kvart over åtte er vi ute av døren. Det bærer nedover trappene og ut porten fra leilighetskomplekset som ironisk nok heter Sportsroad apartments (føler meg heller lite fit) mens vi sier kwa-heri (hadet!) til vaktene.
Vi maa gaa I ca 10 min for aa komme til matatustoppet (noe som jeg liker å kalle dagens treningsøkt) Det er en dårlig vei, veldig humpete, men så vakker med store trær på begge sider der sollyset noen steder makter å skinne gjennom. Kanskje stopper vi ved en av fruktbodene på veien for å kjøpe et par bananer mens kenyanerne stirrer på oss, litt nysgjerrige. Snart har vi nådd den travle veien der bilene tuter og køer, og med oppmerksomme blikk og raske ben kommer vi over veien. Nå er matatustoppet like I nærheten og her står det mange folk å venter. Vi møter Cecilie, den danske frivillige som alltid kommer hit litt før oss, og så velger vi en av disse store “kassebilene” som har plass til 14 mennesker mens ”konduktørene” skriker om kapp for å få oss til å nettopp velge deres kjøretøy. Er vi riktig heldige slipper vi å sitte bakerst der det humper som verst. Ut fra høytalerne pumper enten hip hop eller reaggeton-beats til Hannes store fornøyelse. Det er rett og slett en utrolig god måte å våkne på. Vi skifter til en større matatu i den travle bykjernen som tar oss med gjennom vill trafikk; tuting, humpete veier og nærkontakt med andre kjøretøy. Etter ca 10 min dytter vi i konduktøren for å få han til å stoppe i Pumwani. Vi går av og krysser enda en travel gate, og dermed begynner vi å rusle mot samfunnssenteret St. John’s. Veien vi nå går på har boder på begge sider som selger alt fra bananer og mango til hårklipp og tradisjonsrik swahilimat. Men i åpenrommene mellom dem ligger søppeldyngene og plutselig får jeg øye på restene av en død katt midt i dyngen. Bak dyngene, mot Pumwani-sykehuset ligger flere hjemløse med limstiftene i hånden. Kanskje vinker de når de ser oss og roper Mzungu (hvite utlendinger) til oss med døsige stemmer.
Vi fortsetter å gå, passerer mennesker som ikke klarer å skjule sin undring over hvite mennesker i denne delen av byen. Noen hilser og smiler. Andre bare stirrer. Vi stopper ved en av bodene hos en hyggelig dame og utveksler noen swahilfraser med henne mens vi kjøper bananer (glad i bananer jah) Så er vi snart fremme. Vi går inn porten til St. John’s komplekset, dette er litt på baksiden av selve senteret og vi passerer en bebyggelse og en kirke før vi ankommer St. John’s. På veien møter vi et par unger som roper ” How are you” med en sterk kenyansk-aksent. Vel framme går vi inn på kontoret vårt (vi har et eget der de fleste frivillige henger) Her møter vi Joseph, en av de kenyanske frivillige og vi slår oss ned mens vi prater om gårdagens skuespill i slummen. Joseph var selv med og fornøyd med gjennomføringen. Etter ca en halvtime begynner vi å jobbe, enten har vi et møte med ungdomskontoret og ulike frivillige grupper om arrangementer som skal planlegges, f.eks en ungdomskonferanse eller er St. John’s deltagelse på World Social Forum, det største alternative verdensforumet som fokuserer på sosial rettferdighet og fattigdomsbekjempelse. Møtet varer gjerne lenger enn det skulle, over to timer på grunn av unødige lange diskusjoner om hvordan lunsjen skal arrangeres. Vi kommer synspunkter og tanker, og kanskje er vi ferdig ca. 12.
Vi går nå inn på kontoret vårt for å jobbe litt med en av programmene vi har ansvar for, noe kalt Special Sponsorship; der noen utvalgte barn som virkelig trenger det får spesiell støtte til blant annet skolegang. Fordi de skal få kjøpt nødvendige skolesaker nå som skolen har begynt igjen etter jul trenger foreldrene penger. Men først må vi møte foreldrene for å snakke med dem om barnets behov. Jeg drar derfor ut på husbesøk med en av de kenyanske frivillige som fungerer som tolk dersom foreldrenes engelsk ikke er så bra. Swahilien min er nemlig heller ikke mye å skryte av. Vi tråkker inn i Mashimoni, en av ”villagene” som de kaller de ulike delene av slummen for, vi går mellom hauger av søppel, blikkhus og murhus så tette og korte at man må bøye seg når man går inn mellom dem. Jeg kommer fram til barnets hjem. Moren står og vasker tøy og viser meg inn. Vi går gjennom en lang mørk gang med dører på begge sider. Hun forteller meg at det er 7 rom på hver side. 7 familier på hver side. Vi når det innerste rommet og går inn. Jeg ser en seng med et tøyforheng foran, en sofa, et bord og ellers litt udefinerte hauger med klær og utstyr. I dette rommet med bare en seng bor det en familie på sju. Jeg reagerer, kjenner meg hjelpesløs, men har lært meg å ikke vise det. Jeg spør spørsmål om gutten og familiens livssituasjon, moren gir meg svar. Vanskelige svar. Vi er der i kanskje 15 min og så bærer det tilbake for å dokumentere det jeg har sett og hørt. Men først spiser vi litt mat på kontoret. Dataen er ikke ledig så jeg kan ikke begynne å jobbe når jeg vil. Dermed forlenges lunsjpausen…kanskje kommer noen barn inn og vi leker litt med dem. I tre tiden har jeg dokumentert ferdig opplysingene. Da må jeg sjekke at alt er klart med det tekniske utstyret vi skal bruke på World Social Forum. Jeg leter i ca. en halvtime etter ledningene og spør ulike mennesker om hvor ting befinner seg uten at de fleste kan gi sikre svar. Heldigvis finner vi det vi trenger tilslutt. Vi prøver det ut og det funker. Jess!
Ca kvart over 4 tar vi veskene over skuldrene, rusler samme vei vi kom fra og tar en matatu til byen. Rushtrafikken har begynt, men det tar ikke lenger enn 20 min-en halvtime likevel. Gatene er stappfulle av folk på vei hjem, vi går sikksakk mellom menneskene i et litt raskere tempo enn den gjennomsnittlige kenyanske ”ruslingen” og hiver oss inn i en matatu nummer 23 som går til Westlands. Jeg mangler litt varer så jeg drar innom det enorme kjøpesenterkomplekset ”Sarit” hvor byens rikere innbyggere og utlendinger lett kan bruke mye penger. Like utenfor står selgere midt i eksosskyene i veien for å prøve å selge nok til familiens kanskje eneste måltid denne dagen. Jeg blir aldri vant til kontrastene.
Vel hjemme lager jeg meg middag, ikke noe fancy, kanskje litt pasta i tomatsaus, jeg ser litt på TV, men blir irritert over at alle kanalene viser nyheter på swahili. Er jeg heldig skjønner jeg kanskje noen ord som ” du, studenter, kanskje og unge”, men sjelden nok til å få med meg det faktiske innholdet. Jeg går derfor på rommet og leser litt før jeg legger meg. Plutselig kommer jeg på noe jeg bør skrive i dagboka og fyller en side med små bokstaver før jeg lukker øynene. Kanskje handler det om et liv langt borte fra hjemlandet fylt med så mange inntrykk at man noen ganger ikke vet helt hva man skal gjøre med dem, et liv der man gjerne vil arbeide for å forandre, men også innser at forandring er en lang prosess.
