Kvelden startet med en slags middag på en slags restaurant. Mzungu-gjengen på 9 ble plassert rundt to små bord øverst i hjørnet, der ved søppelet og høytalerne som sprengte ut 80-tallslagere. Allerede her ante vi at det ville bli en minnerik aften. Det var nesten umulig å høre hverandre, men heldigvis viste de ”wrestling”, med fantastisk bra skuespillere, på tv’n ovenfor oss eller vi kunne observere de prostituerte ute på gata, så vi hadde litt å underholde oss med mens vi ventet på maten. Vi hadde også gleden av å ha en forvirret kelner som brukte år og dag på å ta seg av oss. Var det første dag på jobb? Eller forstod han ikke engelsk? Jeg måtte bestille 3 Tuskers før jeg fikk 1, og hver gang vi prøvde å forklare at vi ville bestille mat, kom han med en ny Tusker. Da han endelig forstod forskjellen på spagetthi og øl, måtte vi fortelle han at han burde skrive bestillingen vår ned, ettersom alle 9 skulle ha forskjellige retter… Og hvor lenge ventet vi på maten? Tro det eller ei: i 2 timer! Måtte kokken ut og kjøpe ingrediensene mon tro? ”Jada, den kommer snart, hakuna matata!”. På toppen av kaka var maten lunken og i veldig små porsjoner når den endelig kom. Jeg klarer til og med å lage bedre spagetthi. Og noen fikk kun pastasaus, uten pasta! Litt rart at Lonely Planet har listet "Little Chef" som en av spiseplassene i Mombasa.  

Uansett - vi kom oss ut derifra, og uvitende om de neste hindringene vi kom til å møte, la vi i vei videre på ferden. Målet var å komme seg til stranda før klokka 12, vi skulle nemlig feire det nye året på ”beach party”! På grunn av den treige kelneren og kokken, hadde vi det mildt sagt litt travelt. Når man er mzungu, hviting, i Kenya skal man være litt forsiktig – spesielt etter det er mørkt. Men etter å ha bodd her i 3 måneder og ikke opplevd noe verre enn et lite naskeri, blir man ganske avslappet og tar kanskje noen unødvendige sjanser inniblant. Spesielt i 11-tiden og utover nyttårsnatten… Først skulle vi ta båten over til fastlandet. Det gikk faktisk helt fint, bare noen skeptiske blikk fra lokale muslimer på de 9 entustiastiske mzunguene i festantrekk. Vi ble så stående og diskutere prisen for å leie en matatu (disse toyota nissan-taxiene i Afrika der de stapper inn 20 stk. og tar 2-3 kroner for turen). Plutselig hører vi et hyl fra en av de danske pigene. En frekk kis har snappet til seg vesken hennes med mobil og ikke mindre enn 10 000 shillings (= ca. 1000 norske kroner) og lagt på sprang! Allikevel, vi satte kursen mot stranda med litt mindre penger i fellespotten. ”Raska på” sa vi til sjåføren, men det hjalp ikke stort ettersom veiene i Kenya inneholder flere hull og humper enn asfalt, og vi hadde tross alt ikke lyst å risikere å ikke få oppleve 2007 i det hele tatt, så vi måtte ta det ”easy”. Klokka tikket - og i det den slo 12, satt vi ristende bak i en skranglete matatu i 120 km/t og så på rakettene ut gjennom vinduet. ”Godt nytt år!”

Konduktøren som samlet penger var særs rød i øynene og sen i bevegelsene. Det er ingen myte at mange av dem bruker å knaske ”mirra”, et lovlig rusmiddel i Kenya som er slags gress-strå, for å holde det gående gjennom dagen. Denne karen hadde store vanskeligheter med å holde styr på hvem som hadde betalt og alle vekslepengene. Alle hadde betalt, men han mente at det manglet noe penger, og kunne i alle fall ikke forstå at det var to som skulle ha penger tilbake. De danske drengene prøvde å forklare han dette, men da vi endelig kom frem til stranda satt de fortsatt og kranglet. Og nå involverte sjåføren seg også, og nektet oss å gå før vi hadde betalt de 14 kronene... Men mzungu’ene gav seg ikke, vi hadde lite penger å gå på denne kvelden, og fikk til slutt viljen sin.

Men ikke desto mindre, flere overraskelser lå på lur denne kvelden. Da vi kom frem til utestedet, ”Fourty Thiefs”, viste det seg at det kostet blodige 150 kroner i inngangspenger! Vi ble stående og godprate med vaktene litt, men til ingen nytte. Vi hadde ikke kommet så nærme målet for å snu, så vi fant frem de ekstra lappene gjemt i bh’en og fikk alle inn. Så var vi der, endelig, og klokken var kvart på ett! Nå skulle vi kose oss, og det gjorde vi. Nede ved strandkanten satte vi oss og så på stjernene og havet, og glemte helt den norske/danske nyttåret to timer etter oss. Inne krydde det av rike indere og mzungu’er, og ellers en og annen afrikaner. Jeg ble til slutt spandert på av en australsk inder som jobbet i BBC, og vi ble stående og diskutere alle verdens problemer, helt til en av de danske drengene sa at gjengen satt på stranda. Det hadde blitt lyst allerede, og idet vi pustet inne det nye året bredte en vakker soloppgang seg ut over himmelen og havet.
 

Men ikke tro jeg er ferdig med å fortelle om nyttårsaftenen min i Kenya. Jeg har ennå ikke kommet til klimakset! For mens jeg var opptatt med å løse verdensproblemene, hadde det foregått saker og ting ute i mørket… En dreng og en pige hadde kost seg litt i strandkanten, og uten å gå for mye i detalj kan jeg si at det hadde kommet en beach boy og tatt alle klærne deres og verdisakene! Drengen hadde prøvd å løpe etter han, men innså fort at det var litt dumt å springe naken i mørket og kanskje bli møtt av førti tyver lenger borte, mens pigen stod igjen, sjokkert. Drengen fikk kjøpt seg en shorts fra en kis som kom forbi, mens pigen fikk låne et skjerf som skjørt og en annens ekstra topp. Så satt vi der på stranden og reflekterte over nattens hendelser, og ble enige om at ingen hadde opplevd maken før.

Dessverre har vi ingen bilder fra denne kvelden, ettersom fotoapparatet lå i drengens bukselomme. Kanskje burde man unngå utesteder som heter ”Førti Tyver” fra nå av, det er kanskje noe med navnet..

Litt av en start på det nye året!

Godt nytt år!

Bedre før enn sent sier vi og sender dere våre hjerteligste julehilsener fra Kenya.

Vi veit itj koffor, men da vi ringt Sportsroad (det leilighetskomplekset i Westlands som får nonn daga sia va helt utsolgt) her en dag hadd dæm faktisk en ledig leilighet – og det fra 1 desember! Vi sa selvfølgelig ja på flekken (har lært nå), og va innom samme dag og betalt depositum og første leie. Her i Kenya operere dæm med cash, ikke kort eller sjekk nå særlig, så det e litt spesielt å gå rundt med 5000,- (norske) i lomma… Uansett - da e leilighet i boks og 50 kg har letta fra skuldran mine! Vi flytte ut fra Blackrose 25 nov og kræsje hos Juma eller nonn fram t 1.

Va innom St. John’s, ”jobb-plassen” vår, og snakka med manageren (vi har ikke vært der på 2 uka på grunn av COP). Han va veldig hakuna matata og tar issuet om tillatelse t å jobb der med knusende ro. Det vise sæ at vi kan operer på turist-visumet, men ska send inn en søknad allikevel – i tilfelle det skull vær nokka kan vi si at vi har i alle fall søkt, sjøl om det tar en evighet å få svar på søknaden..

Og nå e swahili-kurset over og ikke minst alt som skull skje rundt Cop 12 med demonstrasjon og møte med Helen Bjørnøy, så no e det e easy livin’ og no stress mens vi nynne på ”Det kommer til att løsa sig, det gjør det alltid, gud det ordnar sig…”

Hakuna matata J

Vi har hatt litt magetrøbbel begge to siden vi kom hit, vi kan si det. Det kan skyldes så mangt: vannet som vi koker (men ikke lenge nok?), grønnsakene vi kjøper på markedet (som ligger i varmen hele dagen og puster inn deilig eksos fra bilene som kjører forbi på den alltid trafikkerte veien), bakteriene på hendene våre (som vi ikke får vasket før vi spiser matpakka på skolen), kjøttet vi spiser på gatekjøkken/restaurant (nasjonalretten kalles ”nyama choma” og betyr rett og slett ”stekt kjøtt”. Dette kjøttet, som oftes geit, serveres med ogali (slags stiv risblanding, finnes overalt i Afrika bare med andre navn) eller søtpoteter) eller bare en yogurt som har stått for lenge i kjøleskapet (kjent scenario fra Sør-Afrika med Margrete H.).

Apropo nyama choma, jeg erklærer meg herved som en hobby-kjøtt-spiser. Kan ikke bo i Afrika og være veggis må man skjønne. Særlig ikke med slik en nasjonalrett. Den første gangen vi prøvde nyama choma var da vi hadde blitt invitert med ut på lunsj av en lærer på skolen der vi tar språkkurset. Vi gikk inn i slakteriet, så på de daue skrottene som hang langs veggen med tusen fluer surrende rundt, og valgte ut kjøttet vårt. Så ble det stekt på en grill like ved der vi satt. Det var kylling og geit. Jeg er som de fleste vet ikke så begeistret for kjøtt, men tenkte at dette måtte jeg jo prøve. Selv om fluene fortsatte å surre rundt og ikke minst forsyne seg av maten vår, smakte det ganske greit. I alle fall kyllingen. Og ogali og potetene. Geita derimot var ganske seig og ikke det jeg spiste så mye av. 2 dager etterpå hadde jeg forferdelig vondt i magen og måtte avlyse byturen vi hadde avtalt med Changemaker-folka den kvelden. De fortalte meg etterpå at en må aldri spise kylling og geit samtidig, det er oppskrift på mageverk!

Har ikke våget meg ut på nyama choma etterpå, men det blir vel ikke lenge til vi blir servert en swahili-rett. Vi lager vanligvis maten vår selv hjemme i leiligheten, så jeg spiser fortsatt mye fisk og grønnsaker. Jeg ble overlykkelig da jeg fant slags makrell-i-tomat på nærbutikken her om dagen..

Første forsøk var da vi to dro til Sunbeen marked i byen, alene. Vi prutet i vei og Hanne fikk ei bukse til 160,-, Margrete en ”St. John’s skjorte (konservativ kleskode på jobb) til 35,- og sko til 70,-. Billig tenker du sikkert. Det vi fikk høre etterpå av vennene våre var at vi hadde blitt lurt. Og det fordi vi er ”mzungo” (hvit/europeer) som gikk rundt alene uten en anelse om hva det egentlig burde koste. Ikke bare hadde jeg betalt tredobbel-pris for skoene mine, de var av elendig kvalitet og varte ikke lengre enn i nøyaktig en uke. Jeg var på turist-tur på lørdag og merket plutselig at den ene skoen hadde revnet under hele sålen!

Så på Eid fikk vi med oss Anne (en kenyansk venninne) og dro til markedet der hun pleier å handle. Her var vi de eneste mzungoene, men siden Anne prutet og passet på ble det ingen ”mzungo price” denne gangen. Og det var andre boller det! 2 topper, en kjole, et skjørt og et par øredobber til 140 kr fikk jeg. Ganske fornøyd. Sko har jeg gitt opp å kjøpe brukt, det får bli litt dyrere, men dog bedre kvalitet i en butikk.

I en av bodene på markedet greide jeg å glemme igjen veska mi i ”prøverommet” (en gardin de henger opp i hjørnet av boden), kjøpte noen plagg av den hyggelige selgeren og gikk videre. 2 min. etterpå kom han springende etter oss med veska mi! Flott fyr. Jeg var heldig med han.

Konklusjonen min er vel at man bør aldri dra på shopping som hvit utlending her uten å ha med seg en lokal som har greie på prisene, hvis man er på sparebluss som oss.

Dette scenarioet begynte også å gå opp for Hanne mens sekundene tikket, og som en Hannes-tankeleser som jeg er sanset jeg at hun fryktet et portrettfotografi av the lovebirds på forsiden. Patrick, som ikke skjønner norsk, men som nok skjønte kroppsspråket og toneleiet mitt i det jeg fikk satt tankene mine til ord for Hanne, fortalte oss hvilken avis det var, og det gikk ikke lenge før vi var på vei til supermarkedet med et mål framfor oss: få tak i en utgave av ”The Standard”!

Vel inne i butikken med avisen for hånd bladde Hanne febrilsk gjennom side på side. Patrick hadde beroliget henne med at det var langt bak i avisen, og ikke på forsiden, men nå kunne vi ikke se bildet noen plass. ”Okei, ro ned, så går vi gjennom den en gang til” sa vi i kor. Det skulle tydeligvis hjelpe, for plutselig så vi en ny side midt i bladet. Blant bilder av døddrukne jenter og kenyanske b-kjendiser fant vi Hanne og Juma nederst. Hanne stod frem som en engel med jakken over armen og med en vannflaske i hånda, og bildeteksten lød som så: ”Hva ser denne heite utenlandske chiquittaen i en *!* kenyaner som denne?”. I tillegg hadde de fått 10 poeng, mens ingen av de andre bildene hadde fått poeng i det hele tatt. Med andre ord vinnerbildet i en av Øst-Afrikas største aviser…

Den dagen, før vi visste om dette i det hele tatt, hadde vi lagt merke til at flere stirret på oss, og spesielt mye på Hanne. Mens vi ventet på bussen var det bilister som holdt på å kjøre av veien, i trappen på vei til skolen var det noen som nesten ramlet over ende ved synet av oss der vi stod og tok en pustepause i etasje 6, og på bussen var det en som satt og snudde seg og så på oss hele veien hjem. Vi var blitt vant til å måtte tåle mye oppmerksomhet som del av en minoritetsgruppe i Kenya, men vi syntes det var litt ekstra mye denne dagen og stusset litt over det. Det hadde tikket inn meldinger til Juma tidlig om morgenen og han hadde fått mange kommentarer fra kollegaene sine om bildet samme dag. En fyr, som vi ved en feiltagelse klarte å gi bort nr. til på denne radiofesten, sendte melding til meg fordi han trodde det var jeg som avbildet med Juma. Med andre ord; dette bildet gikk ingen hus forbi, og vi undrer oss over hva som blir det neste for Hanne? Det er jo like før hun tar over verden som kjendis i Mo i Rana (les bloggen på ranablad.no - se etter øynene) og i Kenya...